Marxismen og det nasjonale spørsmålet

Redaksjonen i Røde Fane publiserte på tjen-folket.no den 26 September 2020 en lengre artikkel under overskrift “Tilbake til marxismen i det nasjonale spørsmålet – et oppgjør med sosialpatriotismen”.

Det er mye bra i denne lengre og grundige artikkelen, men også noen feil som jeg mener må korrigeres.

Denne teksten ble sendt til redaksjonen i Tjen Folket media med spørsmål om de ville publisere den på sin side. Etter en lengre overveielse ble forespørselen avslått.

Oppdatert 10 April 2021: Nytt avsnitt: "Ajith om det nasjonale banner"

Stalin og nasjonalismens kraft på proletariatet

Stalin skrev boka “Marxismen og det nasjonale spørsmålet” i 1913. redaksjonen i Røde Fane gjengir Stalin her på at han mener det er kulturforskjell mellom borgerskapet som ville ha krig, mens proletariatet vil ha “krig mot krigen”. Men 1 v. krig startet i 1914, og kommunistenes tro på at proletariatet i hovedsak ville følge klasseinteressen mot krig, viste seg å ikke stemme. Flertallet i proletariatet lot seg rive med av den nasjonalistiske agitasjonen til borgerskapet. Hva slags lærdommer skal vi kommunister trekke av dette? Stalins optimistiske forestilling viste seg å være feil. redaksjonen i Røde Fane gjør en vesentlig feil når de gjengir et argument fra Stalin som om det fortsatt er gyldig, når det beviselig ikke er gyldig.

Stalin (mfl.) undervurderte kraften i den nasjonale identiteten. Senere ble denne kraften brukt progressivt av Sovjet unde 2. v. krig.

Mao mente at i “nasjonal frigjøringskrig, patriotisme er anvendt internasjonalisme” (Ajith, Against Avakianism, 2017 s. 71 – min oversettelse). Det er ingenting i artikkelen til redaksjonen i Røde Fane som motsier dette sitatet fra Mao, snarer tvert imot, men jeg gjengir dette sitatet her likevel, siden det er en god oppsummering av at spørsmålet om nasjonal patriotisme er progressivt eller ikke er et spørsmål om kontekst.

Ajith om det nasjonale banner

Den indiske maoistisk teoretikeren Ajith drøfter i boka “Against Avakianism” (2017) spørsmålet om hvordan religiøse fundamentalister i senere år har hatt stor framgang. I følge Ajith en viktig del av forklaringen at de i de undertrykte land har kunnet framstille seg som nasjonens forsvarere og at maoistene her har feilet i å reise det nasjonale banneret.

I de landene hvor kommunister har ført folkekrig relativt seierrikt i betydningen at de har klart å etablere sin statsmakt som i Kina, Vietnam og Kambodsja så har dette skjedd under ledelse av et kommunistparti som har reist den nasjonale parolen.

Det er forståelig at innenfor den kommunistiske bevegelsen, så finner vi den største motstanden mot å bruke den nasjonale parolen i land som enten er grunnlagt på folkemord av en opprinnelig befolkning, eller har en historie med brutal undertrykkelse av andre nasjoner. At dette er forståelig betyr imidlertid ikke at det nødvendigvis er rett. Også i imperialistiske land finnes nasjoner, nasjonal undertrykkelse og politiske motsigelser hvor nasjonale interesser er progressive og rett av kommunister å framheve. Eksempler på slike spørsmål er spørsmålet om nasjonens evne til selvforsyning av basisvarer som mat. Råderett over nasjonale ressurser som fiske, olje. Spørsmålet om nasjonal produksjon av varer for å ha mindre av den klimaskadelige transporten osv.

Nasjonale følelser finnes uavhengig av om kommunistene ønsker det eller ikke. Overlater vi denne arenaen til de reaksjonære så gjør vi oss selv en bjørnetjeneste. Både kommunistene og verdens nasjoner har alt å vinne på at de nasjonale kampene blir ledet av kommunistene og ikke av reaksjonære.

Nasjonen er i dag et fengsel for kapitalistene

Redaksjonen i Røde Fane drøfter tendenser til oppløsning av nasjonen, men de nevner ikke det kanskje viktigste elementet: At nasjonene er blitt for snevert for de store kapitalistiske selskapene. EU ble dannet nettopp som en konsekvens av dette. Redaksjonen i Røde Fane framstiller det som om nasjonalisme er en kraft borgerskapet ønsker å bygge. Dette er en sannhet som har gått ut på dato. Det vart sant for 100 år siden, men det er ikke sant idag.

Nasjonalstaten tjente i starten kapitalistenes interesser, ved at kapitalistene trengte et marked å selge sine varer i. Før nasjonalstaten var produksjonen i større grad for framstilling til det lokale markedet, men etter frembruddet av kapitalisme og industri ble dette for lite for å få avsetning for den store økningen i produksjonskapasiteten. I nasjonalstaten ble omsetning gjort tilgjengelig for et større marked med felles språk, felles valuta, felles lover og regler og en gradvis mer utbygd infrastruktur så en kunne få fraktet varene. Dette markedet ble beskyttet mot utenlandsk konkurranse ved tollmurer, forskjellig valuta, språk osv.

Kapitalismen driver produktivkreftene framover til stadig større og mer effektive fabrikker. Etterhvert ble nasjonalstatens rammer for små for kapitalistene og de trengte tilgang til nye markeder, samtidig som de fortsatt trengte beskyttelse mot konkurrenter som er minst like store som dem selv. Dette har ført til behovet for større markeder. I USA hadde en allerede en stor stat med et stort felles marked, mens Europa var splittet i mange mindre stater. EU kom som et svar på dette hvor en laget et felles stort marked med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft (kapitalismens “4 friheter”). Etterhvert har en også fått felles valuta, regelverk vedr. handel m.m. for å ytterligere rive ned handelsbarrierer mellom statene.

I denne situasjonen har nasjonalstaten gått fra å være institusjon som tjener borgerskapet til å bli et fengsel for monopolborgerskapet. For monopolborgerskapet er det ønskelig å erstatte nasjonalstatene og den nasjonale identiteten med en felles EU stat og identitet. Som en ledd i dette har EU egne støtteordninger for dette formålet med å skape en felles “europeisk” identitet (https://ec.europa.eu/culture/cultural-heritage/funding-opportunities-cultural-heritage).

Redaksjonen i Røde Fane skriver helt korrekt at “vi må skille mellom 1914, 1945 og 2020”. Men hva med EU spørsmålet? Henger ikke dette spørsmålet sammen med det nasjonale spørsmålet? Var det feil av de norske kommunistene å ta en aktiv stilling i dette spørsmålet? Var det også her feil å reise parolen om nasjonal sjølråderett? Var det feil at det norske monopolborgerskapet ville (og fortsatt vil)  selge ut norske nasjonale ressurser av snever egeninteresse? Var det feil av kommunistene å påpeke dette? Var det feil å alliere seg med bønder, fiskere og andre deler av borgerskapet i en felles nasjonal kamp mot EU? Disse spørsmålene blir ikke reist i artikkelen til redaksjonen i Røde Fane. De nøyer seg med å kort kommentere at de mente det var feil at dette ble gjort “under norsk flagg, og under ledelse av de norske storbøndenes samvirkekapital”.

Jeg mener at den ellers på mange områder grundige analysen fra redaksjonen i Røde Fane her har vesentlige mangler og at kritikken som en konsekvens blir feil.

Maos kritikk av Sovjets økonomi

Mao kritiserte Sovjets økonomi for å ikke prioritere selvforsyning blant statene, men at en i Sovjet i stedet jobbet for at hver region bare skulle produsere det regionen egnet seg best for. Med den kunnskapen vi har i dag om klimakostnadene med transport av varer er denne kritikken mer aktuell enn noen gang. 

Sovjet fulgte sammen logikken som kapitalismen følger – at produksjonen kun skal skje der den kan gjøres mest effektivt. EU er en organisering for å framskynde og tilrettelegge for denne utviklingen mest mulig. Var det feil av kommunistene å jobbe for en allianse mellom proletariatet og de delene av borgerskapet og småborgerskapet som var imot en slik utvikling?

Konsekvensene av EU medlemskap for Norge

Siden redaksjonen i Røde Fane ikke går inn på dette spørsmålet som har vært det viktigste politiske spørsmålet i Norge relatert til norsk nasjonal sjølråderett siden krigen, vil jeg gjøre det her.

Som nevnt er kapitalismens driv mot stadig større produksjonsenheter grunnlaget for at EU oppsto. Som Marx skrev blir alt under kapitalismen omgjort til en vare, og produksjonen av disse varene blir sentralisert i stadig større produksjonsenheter stadig lengre unna forbrukerne. Her er noen konsekvenser:

• Jordbruket i Norge er basert på små gårdsbruk pga. vårt karrige land med fjell og daler hvor produksjonen ikke kan måle seg mot de store enorme flatene med god matjord som en finner i f.eks. Ukraina og den tidligere prærien i USA. Skal vi ha matproduksjon i Norge må vi ha subsidier og/ eller tollmurer som beskytter mot utenlandsk matproduksjon.
• Verdens landbruksareal minker i verden idag, samtidig som befolkningen vokser (https://www.landbruk.no/internasjonalt/fns-klimarapport-viser-hvorfor-vi-ma-oke-norsk-matproduksjon/). Vi kan ikke basere matproduksjonen på at det kun skal produseres mat der det er mest profitt å hente for monopolborgerskapet. Vi er avhengig av å opprettholde matproduksjonen her i landet. Her har arbeiderklassen felles interesser med de norske bøndene.
• Norske fiske har tradisjonelt vært drevet av små fiskefartøy. I EU er det store fiskefartøy som gjerne vil fiske denne fisken. Hva er kommunistenes syn på dette? Var det negativt av norske kommunister å alliere seg med kystfiskeren “under norsk flagg”? Jeg mener det var helt rett av oss å gjøre dette.
• Sentralisert produksjon fører til mer transport og økte CO2 utslipp som en konsekvens. Som kommunister må vi kjempe for lokal produksjon og minst mulig transport utfra et mål om en bærekraftig utvikling med 0 utslipp av drivhusgasser.
• Et felles europeisk arbeidsmarked har resultert i sosial dumping. Nei bevegelsen i 1994 stilte ikke krav om stengte grenser, men bevegelsesfrihet for mennesker (uavhengig av om de skulle jobbe eller ikke) basert på nasjonal sjølråderett og at norske arbeidsregler skal gjelde for alle som jobber i Norge. Dette er fortsatt en korrekt parole og et krav som det finnes mye støtte for også hos de delene av det tradisjonelle borgerskapet som trues med å bli utkonkurrert av firmaer som baserer seg på sosial dumping med bruk av utenlandsk arbeidskraft.

Kort fortalt mener jeg at kommunistene må tilstrebe å lage allianser med deler av småborgerskapet. Dette inkluderer de delene som i stor grad ellers trekkes mot fascismen slik TF beskrev i den utmerkede artikkelen: “Trump, populisme, fascisme og klasse”. Dette må selvsagt gjøres på et solidarisk og ikke sjåvinistisk grunnlag, slik vi gjorde under EU kampen. «Vi sier nei nei nei, åpen grense, åpen port, men vi gje´kje nøklan bort» var refrenget på den sangen Nei til EU pleide å synge i 1994. Et godt progressiv og ikke sjåvinistisk grunnlag for alliansen mot EU den gang. Det er helt feil av redaksjonen i Røde Fane og framstille dette som sjåvinistisk nasjonalisme.