Langvarig folkekrig – en universell teori?

I den internasjonale kommunistiske bevegelsen raser det en debatt om hvorvidt Maos teori om langvarig folkekrig er en universell teori eller ikke.

Innledning

Tilsynelatende går hovedmotsigelsen mellom «høyre» og «venstre» på spørsmålet om teorien om langvarig folkekrig er en universell teori for revolusjon eller ikke.¹ «Høyresiden» er først og fremst representert ved José Maria Sison (ofte kjent som «Joma»). Sison ble født i 1939 og er kjent som grunnlegger for det maoistiske kommunistpartiet på Filippinene som har drevet (og fortsatt aktivt driver) folkekrig i nå over 50 år. Sison er idag politisk flyktning bosatt i Nederland, og selv om han ikke lengre har noen formell rolle i kommunistpartiet på Filippinene (CPP), så har han stor respekt og blir lyttet til.

«Venstresiden» blir av «høyresiden» kalt for «gonzalitter» på grunn av sin dogmatiske holdning til tekstene fra Gonzalo² og det nå oppløste kommunistpartiet i Peru (PCP). Den største og ideologisk mest ledende grupperingen for disse i dag er Brasils Kommunistiske Parti (Rød Fraksjon).

Opprør og revolusjon – den klassiske teorien

Før vi kan starte med å se på teorien om revolusjon gjennom langvarig folkekrig, må vi se på utgangspunktet – hva slags teorier, tanker og erfaringer en hadde med revolusjoner før denne teorien ble skapt.

Hvor stammer teorien om langvarig folkekrig i fra?

For å kunne ta stilling til hva som er rett og galt i spørsmålet om denne teorien er en universell teori eller ikke, må vi først vite hvordan teorien oppsto, hvilke kontekst den oppsto for, og var ment for. Om teorien har blitt videreutviklet siden den først ble laget og om praktiske erfaringer utfra steder hvor teorien har blitt prøvd i praksis. Etter dette kan vurdere i hvor stor grad teorien er universell eller ikke.

Opprinnelsen til teorien – Mao og Kina

Teorien stammer fra Mao, som gjorde en teoretisk vurdering av Kina etter at Japan hadde invaderte Kina i 1937. På det tidspunktet Japan invaderte Kina, var det borgerkrig i Kina mellom kommunistene og den borgerlige staten ledet av nasjonalistpartiet Kuomintang. Mao og kommunistene mente at hovedmotsigelsen i Kina var endret etter invasjonen til Japan, og ville ha en allianse med Kuomintang for å slå tilbake det Japanske angrepet.

Som nevn laget Mao en teoretisk vurdering av situasjonen etter det japanske angrepet. Som en fortsettelsen av den teoretiske vurderingen av situasjonen i Kina etter angrepet og styrkeforholdet til partene, utledet han en militær strategi³. Denne vurderingen inneholder noen hovedpunkter:

1. Japan har en overlegen militærmakt (moderne hær opp mot de primitivt utstyrte kinesiske styrkene)
2. Folket var imot Japan – først og fremst av nasjonale årsaker, men disse ble forsterket av den brutale måten Japan hersket i områdene de okkuperte
3. Okkupasjonsmakten var sterk i byene, men svak på landsbygda
4. Kina var stort geografisk, og Japans hær hadde ikke nok soldater til å okkupere hele Kina, så lenge Kineserne kriget mot Japan
5. En konsekvens av overstående var at krigen ville bli langvarig

Strategien inneholder en rekke punkter (en del av punktene hentet Mao fra millitærteoreti og millitærteoretikere som Clausewitz⁴). Jeg vil her bare trekke fram noen få:

1. Kommunistene må bygge styrke på landsbygda hvor fienden er svak. «Omringe byene fra landsbygda»
2. Etablere baser i form av frigjorte områder (på landsbygda) hvor en kan bygge styrke
3. Samle overlegne styrker for å knuse små deler av fiendens styrker
4. Gerilja krigføring, i kombinasjon med annen krigføring for å svekke fienden
5. Unngå avgjørende militærslag hvor sjansen for tap er vesentlig
6. Bevegelig krigføring (forflytte seg over store områder, trekke seg tilbake når fienden angriper, angripe når fienden trekker seg tilbake)
7. Stole på og trekke inn de store folkemassene i krigføringen på forskjellig vis

Argumenter mot langvarig folkekrig (LF) i industrialiserte land

Jeg vil forsøke å oppsummere Joma sine argumenter mot langvarig folkekrig, slik han framlegger dem i en artikkel i Democracy and Classtruggle (https://democracyandclasstruggle.blogspot.com/2019/06/on-question-of-peoples-war-in.html) i Juni 2019. Denne artikkelen er interessant av flere årsaker, blant annet fordi det ble trykket ett innlegg mot denne av Ard Kinera i Tjen Folket Media (TFM).

Joma tar innledningsvis i sin artikkel og beskriver langvarig folkekrig i Kina og Filipinene. Han henviser til hva Mao selv skrev om at LF ikke bare er en mulighet, men en nødvendighet i semikoloniale og semiføydale land. Ved å bruke strategien med å omringe byene fra landsbygda kan de revolusjonære bygge folkets frigjøringshær fra små og svake til store og sterke. De kan bruke de store arealene på landsbygda til å manøvrere på og rekruttere fra de store folkemassene av fattigbønder.

Joma peker på at de på Filipinene har bevart, og bygd styrke gjennom denne strategien i 50 år, til tross for alle forsøke på å knuse dem fra USA og marionettregimet på Filipinene.

I industrialiserte land er virkeligheten annerledes. Her kan ikke de revolusjonære starte krigen med en liten og svak hær på landsbygda, og håpe på å kunne bruke de store arealet og uendeligheten av tid på landsbygda til å holde ut, og bygge styrke gjennom krigen. Så snart de starter sin første taktiske offensiv, vil de bli overvelda av den store hæren og den sterkt organiserte og sammensveisede økonomien, kommunikasjonen og transportsystemet som monopolkapitalen rår over.

Likevel sier Joma, kan formuleringen «folkekrig» fleksibelt bli brukt når en mener den nødvendige væpnede revolusjonen av folket for å kaste borgerskapets stat i ett industrialisert kapitalistisk land. Men hva som må være langvarig er forberedelsene for den væpna revolusjonen med deltagelse av overveldende del av folket.

Joma siterer Lenin videre på at revolusjonen kan ikke vinnes, med mindre det kapitalistiske systemet har blitt som alvorlig rammet av krise at den herskende klassen ikke lengre kan herske på den gamle måten, og folket ønsker revolusjonær endring og det revolusjonære partiet av proletariatet er sterkt nok til å lede en revolusjon.

Argumenter for langvarig folkekrig (LF) i industrialiserte land

Siden Joma har blitt besvart av Ard Kinera, vil jeg først ta utgangspunkt i hans argumenter. Ard mener at den gamle teorien om akkumulering av krefter har feilet i praksis. Ard siterer Gonzalo som sier at siden opprøret i Petrograd har ikke denne modellen blitt repetert. Gonzalo henviser til gerilja kriger i Europa under 2 v. krig, samt væpnet kamp i Europa «i dag» [noen år siden dette sitatet fra Gonzalo – Mats]. Ard peker på at Joma tar feil når han hevder at «industriproletariatet har blitt den flertallige klassen og hvor bøndene har blitt en mindretallsklasse.». Ard skriver videre:
«Proletariatet er verdens største klasse, men det er store deler av det som er ansatt i offentlig og privat tjenesteytelse, spesielt i de såkalt «industrialiserte landene». I de fleste imperialistiske land er disse tallmessig flere enn industriproletarene, med god margin.»

Ard argumenterer videre for at det å omringe byene fra landsbygda ikke er en definerende faktor for folkekrig.

Ard argumenterer for at påstanden til Joma om at folkehæren vil bli overmannet av den svære væpnede hæren og monopolborgerskapets svært forente økonomi når den starter sin første taktiske offensiv ikke er rett. Han viser til flere grupper som Røde Brigader i Italia, RAF i Tyskland mfl. Var aktive i mange år.

Ard går hardt ut mot Joma når han skriver at ‘folkekrig’ kan brukes fleksibelt:
«Dette er en klassisk opportunistisk metode for å «forene» det som ikke lar seg forene. Sison vet utmerket godt at det ikke er dette som menes og uttales når maoister enkelt og greit definerer revolusjon som folkekrig, universelt gyldig også i imperialistiske og hovedsakelig urbaniserte landene. Vi er alle for å være fleksible i taktikk, men man burde ikke være «fleksible» i ideologi. Som Lenin og Mao lærte oss bør man på dette området være prinsippfaste. Ellers praktiserer man ikke marxisme men opportunisme.»

Ard siterer Perus Kommunistiske Parti (PKP):

«Til syvende og sist var ikke Oktoberrevolusjonen bare et opprør, men en revolusjonær krig som varte i flere år. Som følge av dette kan revolusjon i de imperialistiske landene kun forstås som en revolusjonær krig, hvilket i dag rett og slett er folkekrig.»

Hvor er hovedmotsigelsen i denne linjekampen?

Overflatisk sett er det ut til at linjekampen dreier seg om teorien om langvarig folkekrig er en universell teori for kommunistisk revolusjon. Men når vi ser på innholdet i argumentasjonen er det åpenbart at debattantene har glemt å avklare hva de legger i begrepet «langvarig folkekrig». Joma tar utgangspunkt i teorien slik den tradisjonelt har blitt oppfattet i den kommunistiske ML tradisjonen, mens Ard tar utgangspunkt i en radikalt annerledes fortolkning av teorien som innsnevrer innholdet til først og fremst essensen av den opprinnelige teorien.

Dette framgår tydelig av argumentasjonen hvor Ard i stor grad angriper Joma for feil bruk av begrepet. Ard er usaklig og destruktiv når han angriper Joma for opportunisme når Joma åpner opp for at det kan være forskjellige forståelser av begrepet. For fakta er at det er nettopp dette som er tilfellet. Det er slett ikke noe opportunistisk i dette sitatet fra Joma, tvertimot har han helt rett og Ards kammerater i Tjen Folket (TF) mfl. følger i praksis nettopp det Joma skriver om at «langvarig, er forberedelsen til den væpna revolusjonen». TF mfl. sin argumentasjon om langvarig folkekrig i imperialistiske land, er en teori for framtiden som de (eller iallefall for en del av dem) over lang tid har jobbet for. Som eksempel har PCR-RCP i Canada stått for ett slikt syn i snart 20 år uten at de til dags dato har startet noe i nærheten av en folkekrig (i motsetning til Joma, som aktivt har deltatt i og stått i spissen for folkekrig på Filipinene).

Hva er egentlig den store forskjellen på teorien om langvarig folkekrig i imperialistiske land og den gamle teorien som tar utgangspunkt i den Russiske revolusjonen, om den Russiske revolusjonen også var en langvarig folkekrig, slik Ard, PKP mfl. hevder? For meg som har fulgt nøye med på denne debatten er dette fortsatt uklart. Problemet er at deltagerne i denne «linjekampen» i all hovedsak har snakket forbi hverandre, fordi de har operert med forskjellige definisjoner, og argumentert mot synspunkter som motparten ikke har.

Argumentasjonen om at teorien om akkumulering av krefter har feilet i praksis er ett dårlig argument. Jeg har sett mange bruke dette argumentet. blant annet også den Kanadiske filosofen og maoisten J. Moufawad-Paul. Men alle steder jeg har sett, har det vært mer retorisk enn teoretisk. Skulle denne påstanden ha teoretisk verdi, måtte en først se det i sammenheng med om det har vært noen revolusjonær tilstand noe sted hvor teorien har blitt prøvd. Jeg kjenner ikke til at dette har vært tilfellet noe sted, og dermed er argumentet av null betydning. At dette argumentet ikke har verdi, betyr imidlertid ikke at det ikke kan ha kommet ny kunnskap og ny teori siden revolusjonen i Russland i 1917 som gjør at vår revolusjonære teori for idag må være annerledes enn den var den gang.

Har linjekampen vært styrkende eller svekkende?

I utgangspunktet er linjekamp bra, og om den føres rett vil den styrke den revolusjonære linja. I dette tilfellet har ikke det skjedd. Kampen har vært ført av to parter som i den grad de har lyttet til hverandre, er det bare for å finne svakheter i motstanderens argumenter. Spesielt «venstresiden» (tilhengerne av at teorien er universell) har vært opptatt av å bekjempe motparten og stemplet dem som opportunister og «høyre». Fornærmelsene har sittet løst, og bidratt til å lage ett destruktivt debattklima. Begge sidene har i stor grad vært dominert av personer med en ukritisk tro på egen ufeilbarlighet i dette standpunktet. Marx instruerte kommunistene til å være kritiske, også til egne tanker – her har partene i debatten feilet. Resultatet er en dogmatisk og forsteinet debatt som har skapt splid mellom kammerater som burde bygd sterkere samhold.

I realiteten har begge sider gode argumenter, men motparten har i bestefall neglisjert de gode argumentene og i verste fall karikert dem.

Sammendrag

Ingen revolusjoner er like. Uansett mengde med studier og teorier om tidligere revolusjoner, vil en møte på overraskelser. Det er avgjørende at de revolusjonære evner å tilpasse karte til terrenget og ikke motsatt. På tross av dette finnes det allmenne og universelle sannheter som vil gjelde alle revolusjoner. Når jeg snakker om allmenne og universelle sannheter, så er det ikke uten relative grenser. Hva som er allment sant i ett avgrensa tid og rom er ikke nødvendigvis sant i ett annet. Eksempelvis oppsummerte Marx og Engels at de allmenne lovene for revolusjon ble endret etter at jernbanen kom, og staten fikk mulighet til å flytte store hær-tropper raskere enn før. Noen allmenne lover har ett videre spenn av tid og rom enn andre. Eksempelvis gjelder Lenins kriterier for en revolusjonær situasjon alle sosiale revolusjoner, mens Maos teori om omringing av byene fra landsbygda har en langt mer begrensa gyldighet og gjelder for eksempel ikke imperialistiske land som Norge, hvor landsbygda er befolkningsmessig i ett betydelig mindretall, og hvor statens kontroll er langt større enn tilfellet var i Kina rundt 1930.

Skal det være mulig å få en konstruktiv diskusjon om teorien om langvarig folkekrig er universell eller ikke, må en diskutere det konkrete innholdet. Begrepet i seg selv kommer i annen rekke. Jeg vil trekke fram noen punktvise påstander som er min personlige mening om dette, og som jeg vil tro er ett bedre utgangspunkt om en skal få debatten inn på ett konstruktivt spor:

• Revolusjonen vil måtte være væpna
• En revolusjon kan ikke finne sted uten en revolusjonær situasjon (jfr. Lenin)
• De store folkemassene må trekkes med, ikke bare i ett opprør, men også i en revolusjonær hær
• Kanskje med noen unntak av land hvor revolusjonen starter seint, vil revolusjonen måtte forsvares og/eller gjennomføres gjennom en frigjøringskrig
• Den revolusjonære krigen vil mest sannsynlig bli langvarig
• Essensen av teorien om langvarig folkekrig er at det er en krig av massene ledet av ett kommunistparti
• Essensen og elementer fra teoriene om folkekrig i Kina er universelle
• Før revolusjonen/ folkekrigen kan startes, må det finne sted en langvarig kamp for å bygge styrke gjennom organisering og agitering med sikte på å spre revolusjonær bevissthet og kampkraft hos massene (skape den subjektive faktoren for revolusjon – dette er helt avgjørende for at det skal kunne bli noen revolusjon)

1«To discard people’s war is to discard the proletarian revolution – part 1»:https://tjen-folket.no/index.php/en/2019/09/24/to-discard-peoples-war-is-to-discard-the-proletarian-revolution-part-1/

2«Gonzalo» var dekknavnet til Abimael Guzmán som ledet Perus Kommunistiske Parti. De drev folkekrig fra 1982 til Guzmán og resten av toppledelsen ble arrestert i 1992. Guzmán sitter fortsatt isolert i fangenskap i Peru i en alder av 85 år.

3«On protracted war», Mao 1938: https://www.marxists.org/reference/archive/mao/selected-works/volume-2/mswv2_09.htm (Deler av strategien ble laget før Japans angrep på Kina – under perioden hvor det var borgerkrig mellom kommunistene (de røde) og den gamle staten (de hvite)

4Carl von Clausewitz: https://en.wikipedia.org/wiki/Carl_von_Clausewitz