Om en dragning mot “venstre”

Ekte dogmatikere tror at det er bedre å være på “Venstre” enn til Høyre, og de har en grunn – de vil ha revolusjon. Men når det gjelder skade på den revolusjonerende saken, er det å være “venstre” på ingen måte bedre enn å være til høyre og må derfor resolutt korrigeres

Mao: https://www.marxists.org/reference/archive/mao/selected-works/volume-5/mswv5_61.htm
(Min oversettelse)

Ragnar V. Røed (RVR) fremstiller på tjen-folket.no vår uenighet som en kamp mellom en venstrelinje og en høyrelinje. Dette er jeg uenig i. Jeg mener dette dreier seg om en kamp mellom en venstrelinje og en “venstre”linje.

“Venstre”linjen er en dogmatisk og puritanistisk linje som setter teoriene i forsetet og som ikke forstår eller evner å tilpasse teoriene til den konkrete virkeligheten. Slik sett er dogmatikere filosofiske idealister som setter teoriene (ideene) i forsetet og ikke forstår at det er den praktiske materielle virkeligheten som er hovedsiden – den siden som vi prøver å forstå gjennom våre tanker og teorier.

Marxismen består av allmenne sannheter og teorier for konkrete forhold. Det er her ett dialektisk forhold mellom disse. Sanne teorier lages utfra praktiske erfaringer som veiledning for ny praksis. Disse teoriene er ofte laget for veiledning for en konkret virkelighet i en konkret tid og på ett konkret sted. Når Lenin skrev “Hva må gjøres” f.eks. så var det en teori om hva som må gjøres i Russland på den tiden hvor han skrev boken. Senere har Lenin justert på disse teoriene utfra endringer i det russiske samfunnet. Vi kan trekke ut noen allmenne sannheter som gjelder for alle kommunistiske partier i land med en borgerlig stat. Noe av det viktigste bidraget fra Lenin her er teorien om kaderpartiet som en absolutt nødvendighet for å skape en revolusjon.

Dogmatikerne forstår imidlertid ikke forskjellen på det almene og det konkrete i Lenins teori og vil mekanisk kopiere hele modellen inkludert de delen som gjelder særegne forhold i Russland inn i en helt annen virkelighet. Som jeg har påvist i mitt forrige svar til RVR så fryktet Lenin at ikke alle ville forstå dette, og dermed gjøre feil.

Dogmatikerne forstår heller ikke at kommunistisk førrevolusjonær organisering går gjennom tre faser (kommunistisk gruppe, forbund og så parti) og at alle disse tre fasen har sine særegenheter. De forstår ikke at en må ha konkrete analyser og en konkret praksis som er tilpasset den fasen en befinner seg i.

Når dogmatikerne prøver å sette teorien ut i praksis så viser det seg at teoriene ikke fungerer, siden de ikke er tilpasset den konkrete virkeligheten. Teoriene de forholder seg til er nemlig skrevet for en annen tid og sted en den virkeligheten dogmatikerne lever i.

Marxister vet at gyldighet av en teori testes i praksis. Når vi ser at teorien ikke fungerer, eller fungerer dårlig i praksis, så vil vi justere teorien. Dogmatikerne derimot tviholder på teorien og evner ikke å se at den ikke fungerer. På denne måten gjør dogmatismen/ “venstrelinjen” stor skade på den revolusjonære saken. I realiteten er “venstrelinjen” derfor en høyre linje, siden den tjener reaksjonen og ikke revolusjonen.

RVR argumenterer mot følgende sitat fra meg:

Venstreavvik er akkurat like reaksjonære som høyreavvik, og må derfor også bekjempes.

https://mlmt.home.blog/2019/01/01/puritanisme-oversatt-til-svensk/

RVR skriver: “Høyrelinjer har de siste hundre årene likvidert alle opprinnelige kommunistpartier uten unntak i de vestlige landene! “

Det er sant at revisjonisme historisk har gjort større skade. Det er også slik at negasjonen av dogmatismen er marxisme eller revisjonisme Slik sett kan venstreavvik gå over til revisjonisme, og organisasjonen kan bli ødelagt den veien. Men som Mao skriver er det ikke noe bedre med venstreavvik enn høyreavvik av den grunn. Venstreavvik gjør like stor skade som høyreavvik, og må derfor resolutt bekjempes og ikke bagatelliseres slik RVR gjør. Det kan stemme at ingen partier har blitt likvidert av venstreavvik. I partier (som betyr organisasjoner av en viss størrelse) har slike venstristiske tendenser blitt korrigert. Det finnes imidlertid flere mindre organisasjoner som aldri har evnet og vokse, og dødd ut som følge av dogmatisme og/eller venstrisme (Revolusjon i Norge er ett eksempel. Rebellrørselsen i Sverige ett annet). Spesielt Rebellrørelsen i Sverige gjorde svært stor skade på den gryende ML bevegelsen i landet.

I Peking Review i 1963 ble den dogmatiske faren beskrevet slik:

Dogmatister forvrenger marxismen-leninismen. … Ved å skille seg fra virkeligheten, tegner de abstrakte, tomme formler, eller tar mekanisk erfaring fra fremmede land og tvinger det på massene. Deretter begrenser de massekampen og hindrer den fra å oppnå de resultatene den burde. Uten å ta hensyn til tid, sted og forhold holder de fast i en form for kamp. De forstår ikke at i alle land må massevilkårene for kampen kreves samtidig og utfylle hverandre; de klarer ikke å forstå at når situasjonen endres, er det nødvendig å erstatte de gamle former for kamp av nye, eller å benytte de gamle formene, men fylle dem med nytt innhold. Derfor isolerer de seg veldig ofte fra massene og fra potensielle allierte, slik at de begår feilen med sekterisme.

Hvis partiets ledende del gjør dogmatiske feil, blir det ikke i stand til å forstå lovene i den faktiske revolusjonære bevegelsen. På teoriområdet er det bundet til å være livløs, og innenfor taktikkområdet er det bundet til å gjøre alle slags feil. En slik parti kan umulig lede folks revolusjonære bevegelse i sitt land til seier.

“More on the Differences Between Comrade Togliatti and Us”, Peking Review, No’s. 10 & 11 (March 15, 1963), p. 53 (min oversettelse – MAO)

Hvordan snakke forbi hverandre

Jeg er vant til at når en diskuterer, så forholder en seg til motargumenter, tar stilling for eller mot disse, og enten korrigerer sitt standpunkt om en ser at det var feil, eller kommer med motargumenter. RVR gjør ikke dette. RVR har allerede skrevet en kritikk av min artikkel “Gonzalo og venstreavvik”, som jeg igjen har svart på. Av en eller annen grunn forholder ikke RVR seg til mitt svarinnlegg, men bare oppretter ett nytt innlegg uten å ta stilling til mine kommentarer.

RVR skrev at han var “uenig i uttrykket ’tilpasse marxismen'” og mente videre: “Å tilpasse marxismen er i sitt vesen å revidere den”. Noe som han mente var “et kjennetegn på opportunismen”. I mitt svar påpekte jeg at Mao skrev om å “tillempe” marxismen. Som er synonymt med mitt begrep “tilpasse”.

Her ser vi altså at RVR er uenig med Mao. Enten burde RVR da kritisere også Mao for å være en opportunistisk revisjonist, eller så bør han revidere sin egen oppfatning av dette, og si at det nok var Mao og ikke han som hadde rett. RVR gjør imidlertid ingen av disse delene – han starter i stedet på opportunistisk vis å skrive om noe annet og late som om denne uforenelige motsigelsen mellom han og Mao på dette spørsmålet ikke eksisterer. Jeg kan skjønne og respektere om RVR ikke vil svare på alle poenger som rettes i en debatt, men dette dreier seg om noe langt mer. Her er RVR på kollisjonskurs med noe helt grunnleggende i Marxismen, og bør ta en dypere refleksjon med tanke på å lære å forstå hva som er det vesentlige i marxismen. Dette er ikke ett spørsmål han kan hoppe bukk over. Uten denne innsikten vil ikke RVR ha noen mulighet forstå hva som må gjøres og vil gjøre alle slags feil i sitt politiske arbeid.

Når RVR er i mot å tilpasse marxismen er han i virkeligheten imot:

det vesentlige i marxismen, marxismens levende sjel, er den konkrete analysen av konkrete forhold

Mao siterer Lenin: https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10179

Det er flere poenger i mitt svar til RVR som han ikke kommenterer, jeg vil henvise den interesserte leser i å lese mitt svar, og vil ikke kaste bort tid på å gjenta det her.

Fordekt angrep på Gonzalo?

RVR hevder at det jeg egentlig driver med er ett fordekt angrep på Gonzalo. RVR har ingen virkelig begrunnelse for hvorfor han mener jeg driver ett fordekt angrep på Gonzalo. I stedet driver han med retorikk som “jeg er ikke mot Gonzalo, men…”.

Jeg har vært ganske tydelig på at jeg er enig med Gonzalo på en del spørsmål, men uenig i en del andre. Jeg har her også skrevet en egen artikkel hvor jeg tar ett oppgjør med teorien om lederskap fra Gonzalo og PCP. Jeg kan avslør at jeg også på spørsmålet om Stalin har et “jeg er ikke imot Stalin men…”. Jeg støtter f.eks. ikke Stalins teori om monolittisk enhet. Det vil overraske meg om ikke RVR også har ett lite “men” i spørsmålet om Stalin på lik linje med meg her…

RVR forsetter sin artikkel med noe som ligner mest på en hylningstale til Gonzalo. Det høres veldig likt ut som hylningstalene av Mao som Mao selv kritiserte. Vi trenger ikke å putte hverken Mao eller Gonzalo på en pidestall hvor vi går i ring rundt og hyller dem som fantastisk store ledere. Vi er kommunister og ikke religiøse fanatikere med behov for individer vi skal hylle og sverge troskap til. Som maoister og kommunister bruker vi teoriene for å finne rettledning for vårt praktiske arbeid. Slike hylningstaler er typisk for dogmatikere som ikke evner å anvende teorien i praksis og heller på opportunistisk vis nøyer seg med å resitere og hylle teoriene (og de store klassikerne) løsrevet fra praksis.

Gonzalo om lederskap

De dogmatiske puritanistene ser ensidig på tingene. Ting er enten helt rett eller helt galt. De mener at Gonzalo var ufeilbarlig og hadde rett i alt, og at de som kritiserer enkelte av Gonzalos teorier angriper alle bidragene fra Gonzalo og er følgelig forferdelige høyreavviker av verste sort.

Virkeligheten er at ingen er ufeilbarlig. Alle gjør vi feil – dette gjelder også Gonzalo. Hans teori om lederskap er en dårlig teori som er uforenlig med det kommunistiske prinsippet om kollektiv ledelse, og som er i motstrid med hva Mao har skrevet på dette temaet. Gonzalo påstår i intervjuet i El Diario fra 1988 (forutsatt at han er sitert rett) at en stor fører/ stor leder er en som gjennom kamp har bevist at han er kapabel til å lede partiet og massene seierrikt gjennom en revolusjon.

En leder er en som har en bestemt posisjon, mens en toppleder og en stor fører [Jefatura], som vi forstår det, representerer anerkjennelsen av parti og revolusjonær autoritet som er oppnådd og bevist i løpet av hard kamp – de som i teorier og praksis har vist at de er i stand til å lede og veilede oss mot seier og oppnåelse av vår klasses idealer.

Gonzalo: https://archive.org/details/InterviewWithChairmanGonzalo/page/n
(min oversettelse)

Jeg er uenig med han i dette av følgende grunner:

• Du kan ikke vite om en ledelse er i stand til å lede en revolusjon vellykket før de faktisk har gjort det i praksis. Å si i forkant at du har en leder som har bevist at han/hun kan lede revolusjonen – er å si indirekte at du bør ukritisk følge denne lederen. Hvis du tror han/hun gjør eller sier noe som du tror er i strid med virkeligheten eller marxistiske teorier – så tar du beviselig feil, og trenger ikke å stille spørsmål. Marx sa at vi skal være kritiske til alt, selv våre egne tanker. Det er på denne måten vi kan rette feilaktige tanker.
• Det er ikke nødvendig å ha en leder som er veldig god på alle de kvalitetene som trengs av en ledelse for å lede en revolusjon. Marx og Engels f.eks. var åpne for at de ikke var gode til å bygge organisasjoner, men de var svært gode til å forklare samfunnet og dermed gi en grunnleggende forståelse av hva vi trenger å gjøre. Ett ledende kollektiv som sammen har alle de nødvendige kvalitetene for å være en ledelse for revolusjonen, er godt nok – du trenger ikke alle disse egenskapene i en og samme person.
• Det er ikke bra for noen leder å bli satt på en pidestall hvor han blir hyllet som en fantastisk god leder. Han kan bli full av seg selv og sin egen ufeilbarlighet og bli ukritisk til egen tekning og handlinger.
• Det vil raskt flokke seg en gjeng av venstristiske dogmatikere som vil være full av iver i profilere seg som ranke og røde og som vil ukritisk følge den “rette lære” fra den “store leder”. Disse vil gå til rabiate angrep på alle som kommer med kritikk av lederen, når han full av seg selv begynner å lede i feil retning. Dette vil skape en atmosfære hvor riktig kritikk av lederen blir umulig. Vi ser allerede sterke tendenser til dette i denne diskusjonen hvor folk som tilslutter seg store deler av Gonzalos bidrag til marxismen blir utskjelt som reaksjonære høyreavvikere og “fordekt angrep på Gonzalo” når de kritiserer enkelte av Gonzalos teorier (som f.eks. denne om lederskap). (Jeg tenker ikke her først og fremst på RVR, selv om vi ser tendenser også hos han til en slik holdning).

Jeg har en egen artikkel (på engelsk) med kritikk av denne teorien til Gonzalo.

Er virkeligheten forvirrende?

For venstre-opportunismen er virkeligheten forvirrende og vanskelig å forholde seg til. Teoriene derimot er langt enklere. For kommunistene er det derimot slik at teoriene er ett verktøy for å forstå virkeligheten. Når kommunistene ser at teoriene ikke passer med virkeligheten, så lager de ny teori, og/eller tilpasser de gamle teoriene til den nye virkeligheten. For de dogmatiske venstre-opportunistene er slik tilpassing av teoriene forferdelig helligbrøde.

Gonzalo var derimot slett ingen dogmatiker og han henviser til Lenin på dette spørsmålet:

Lenin sa også at revolusjonen i øst ville overraske mange og spesielt store ville overraskelsene bli for bokdyrkere og de som bare følger velkjente stier og er ute av stand til å se de nye

https://tjen-folket.no/start/view/12125

De dogmatiske Gonzalo tilhengerne, som fremstiller seg selv om de fremste forsvarere av Gonzalo er derfor i virkeligheten slett ikke på linje med det vesentligste i Gonzalos bidrag eller marxismen forøvrig. Den forestillingen de har av seg selv på dette spørsmålet er derfor helt feilaktig.

Konkret analyse

Tjen Folket har i nyere tid skrevet mange ganger om behovet for folkekrig m.m. Teorien om langvarig folkekrig er en allmenn sannhet som iallefall er bevist korrekt i den tredjeverden og som ut fra all sannsynlighet også er gyldig for vår del av verden også idag. Men denne allmenne sannheten har ingen verdi om den ikke brukes til en konkret analyse av den konkrete situasjonen. Hvis en stadig repetere en almen sannhet uten fylle den med ett innhold så blir den en tom frase. F.eks. så er det en almen sannhet at det trengs ett kommunistisk parti for å skape en kommunistisk revolusjon. Om en stadig gjentar denne sannheten uten å ha en strategi for å skape dette så blir det en tom frase. Det å stadig gjenta allmenne sannheter tomt for konkret innhold er symptomatisk for venstreavvikere. Jeg forstår og respekterer at Tjen Folket mener de er i starfasen av å studere disse teoriene fra Gonzalo om folkekrig m.m. Men når de så langt i debatten ikke engang viser vilje til å tilpasse teoriene til den konkrete virkeligheten er det grunn til å påpeke denne svakheten

Det samme gjelder med prinsippet om kaderparti. RVR stempler meg som opportunist, revisjonist og som tilhenger av masseparti fordi jeg ikke vil ha en partimodell som er en blåkopi av partimodellen som Lenin skisserte i Hva må gjøres i 1901. At Lenin selv justerte teorien til den virkeligheten han levde i, og allerede i 1905 gikk han inn for store endringer vedr. rekrutteringsarbeidet til partiet. Hopper RVR over.

Som marxister må vi trekke ut det almene i teoriene (som f.eks. teorien om kaderparti som nødvendig del på veien mot revolusjon.). Utfra dette, og utfra studier av særegenheter med tidligere revolusjoner samt annen erfaring og kunnskap fra den konkrete virkeligheten vi lever i må vi på kreativt og skapende vis skap teori for de særegne forholda. Denne teorien må vi så sette ut i praksis, deretter må vi kritisk oppsummere våre erfaringer (hva gikk bra, og hva gikk dårlig). Utfra dette skaper vi så ny og bedre teori som vi på nytt setter ut i praksis. I dette arbeidet må vi ikke stirre blindt på oss selv, men også bruke masselinjen og se om ikke andre har løsninger på de motsigelsene vi strever med. “Massene er de virkelige heltene, selv er vi ofte dumme og uvitende” som Mao sa. Dette gjelder også for vårt arbeid med å bygge ett kaderparti. Vi er i en annen fase i ett annet land i en annen tid med svært vesentlige forskjeller og kan følgelig ikke mekanisk kopiere inn teori for de særegne forholdene som gjaldt for kommunistene i Russland i 1901. Det er mange motsigelser vi må veie opp mot hverandre og finne best mulig løsninger. Eksempelvis er det en rekke slike praktiske motsigelser som dukker opp når vi skal veie behovet for sikkerhet i organisasjonen opp mot behovet for å rekruttere til organisasjonen. På slike områder kan vi ikke ensidig se på den ene siden i motsigelsen, men se på helheten og finne løsninger som i minst mulig grad skader noen av disse hensynene. I noen tilfeller må den ene siden i motsigelsen vike for behovet for å tilfredsstille den andre siden.

De puritanistiske dogmatikerne vil her kun ta hensyn til den ene siden i motsigelsen (sikkerhet) og neglisjere den andre. De vil ikke kritiske reflektere over de praktiske konsekvensene, men tenke at så lenge en følger så slavisk som mulig det Lenin skrev i 1901 i “Hva må gjøres” så vil det gå bra til slutt, og det er ikke farlig om organisasjonen blir liten – siden det kun er kvalitet (i betydningen dogmatisk puritanisme) som er viktig.

På denne måten vil dogmatikerne aldri klare å bygge organisasjonen større og vil aldri nå fasen med det kaderpartiet de ønsker å etterligne. Slik sett blir også sikkerhetpolitikken en vits, siden sikkerhetpolitikken beskytter en impotent organisasjon som uansett aldri vil utgjøre noen fare borgerskapet.

En marxist vil derimot se på helheten og stadig jobbe for å forbedre og forsterke sikkerhetspolitikken innenfor den rammen hvor vekst er mulig.

Les Mao

Det er ikke mulig å bygge ett kommunistparti uten å rense vekk den dogmatiske puritanismen og radikalismen. I følge Lenin er dette en barnesykdom som kan la seg kurrere gjennom teoretisk kamp. Både Lenin, Stalin og Mao har skrevet flere artikler mot dette. Jeg vil spesielt fremheve Mao sine to artikler “Om motsigelsen” og “Om praksis“. Under har jeg tatt fram noen aktuelle sitater fra førstnevnte, men jeg vil sterkt anbefale alle som er genuint opptatt av å bygge ett kommunistparti som kan lede en kommunistisk revolusjon til å lese artiklene i sin helhet.

Den feilen dogmatikerne våre gjør i dette spørsmålet, er på den ene sida at de ikke forstår at vi må studere det særegne ved motsigelsen, og forstå hva som er særegent for hver enkelt ting, før vi fullt ut kan forstå det allmenngyldige ved motsigelsen og hva som er felles for tingene. På den andre sida forstå de ikke at når vi har innsett hva som er felles for tingene, må vi gå videre og studere konkrete ting som ennå ikke er blitt studert grundig eller som nettopp er oppstått. Dogmatikerne våre er latsabber. De nekter å gi seg i kast med omhyggelige undersøkelser av konkrete ting. De mener at allmenne sannheter daler ned fra himmelen. De forvandler dem til reint abstrakte og ufattelige formler, og dermed fornekter de fullstendig den rekkefølgen som menneskene normalt følger når de kommer fram til sannheten, og snur opp ned på den. Dogmatikerne forstår ikke sambandet mellom de to prosessene i erkjennelsen heller – fra det særegne til det allmenne og så fra det allmenne til det særegne. De forstår ikke noe av den marxistiske kunnskapsteorien.

Mao: https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10179

Dogmatikerne holder seg ikke til dette prinsippet. De forstår ikke at vilkåra er ulike i forskjellige slags revolusjoner. Derfor forstår de heller ikke at vi må bruke forskjellige metoder for å løse forskjellige motsigelser. Tvert om, de bruker alltid det de innbiller seg er en uforanderlig formel og anvender den vilkårlig overalt. Dette fører bare til tilbakeslag for revolusjonen eller lager et sørgelig rot av noe som opprinnelig var gjort bra.

Mao: https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10179

Det var nettopp dette Lenin mente da han sa at det vesentlige i marxismen, marxismens levende sjel, er den konkrete analysen av konkrete forhold. (12) Dogmatikerne våre går mot Lenins lære. De bruker aldri hjernen for å analysere noe konkret, og i skriftene og talene sine bruker de alltid fraser uten innhold. Slik skaper de en svært dårlig arbeidsstil i partiet vårt.

Mao: https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10179