(This article has an English version)
Oppdatering 15 Jan. 2019: Struggle Sessions har skrevet ett svar på denne artikkelen, som jeg igjenn har skrevet en kommentar på.
Kommunistiska Föreningen i Sverige har oversatt og lagt ut følgende (opprinnelig tyske) tekst:
Rettelse 3 Januar 2019: Jeg vil presisere at innlegget var trykket som debattinnlegg på sidene til KF og ikke som en redaksjonell artikkel.
Jeg mener denne bærer preg av puritanisme i tillegg til å ha alvorlige vesteravvik. Det virker som en trend i tida at flere maoistiske grupper forsøker å rendyrke maoismen. Det virker som de glemmer at det mest geniale med Lenin og Mao var deres evne til å anvende og tilpasse marxismen til den virkeligheten de levde under. Marx og Engels hadde ikke først og fremst Russland og Kina i tankene da de skrev sine teorier. Like lite som Lenin og Stalin skrev for Kina.
De som prøvde å mekanisk bruke marxismen i Russland feilet. Det samme gjelder de som mekanisk prøvde å bruke marxismen-leninismen i Kina.
Forfatteren av artikkelen over argumenterer i realiteten for å mekanisk innføre Gonzalos tenking i Tyskland. Peruanerne selv skrev at Gonzalos tenking var mlm for peruanske forhold, men i artikkelen skriver forfatteren:
“…men det grundläggande villkoret är att vi strikt tillämpar de “tre med”, som Ordförande Gonzalo har lärt oss: Arbeta med, leva med och kämpa med massorna. Kommunister borde leva enligt revolutionens behov. Generellt så borde kamrater leva med de bredaste och djupaste massorna, delande varje aspekt av massornas liv. Kommunister borde ha en personlig produktion i den sektorn där de måste utveckla sina respektive massarbeten.”
Virkeligheten i Tyskland, Sverige og Norge er ganske annerledes fra Peru. Massene i Peru befinner seg på ett annet nivå og er langt mer mottakelige for kommunistisk teori og propaganda, en tilfellet er hos oss. I Tyskland, Sverige og Norge er det mye lengre mellom hver som er mottakelig for å kunne organisere seg. Det er dessuten stadig færre store industriarbeidsplasser idag i disse landene – det er derfor ikke mulig for alle å komme på en arbeidsplass med mange ansatte. Når du jobber sammen med få folk, blir rekrutteringsgrunnlaget for lite. Min erfaring er at det største rekrutteringsgrunnlaget er hos proletær ungdom og aller mest hos politisk engasjert ungdom. Arbeid gjennom progressive frontorganisasjoner som tiltrekker seg mye ungdom er der det er lettest å rekruttere. Alternativt å snakke med mange proletær ungdom. Vi må prioritere kreftene våre slik at vi får størst uttelling for dem. Lenin hadde rett da han skrev at det er uviktig om det er studenter eller arbeidere som rekrutteres til det kommunistiske partiet (i “Hva må gjøres”) – det viktige er å bygge ett mest mulig slagkraftig kommunistparti. Arbeidsplassen er mao. sjeldent det stedet en bør sette mest krefter inn for å rekruttere nye kommunister til bevegelsen.
Ekstra vanskelig blir det når forfatteren i tillegg mener:
Vidare behöver vi professionella revolutionärer som ger hela deras liv för partiet, för att möta makten, som är skapad av en mängd människor för att möta folkets makt, som tjänar den existerande ordningen professionellt. Levande enkelt och kämpande hårt är en princip som leder oss. Vi behöver inte fritids “kommunister” eller partier som inte är partier av militanter.
Dette er ikke en analyse av hvordan en anvender maosimen på de konkrete forholdene i Tyskland, men utrykk for å ville mekanisk følge en teori tilpasset Russland i 1901. Lenin selv justerte teorien til den virkeligheten han levde i, og allerede i 1905 gikk han inn for store endringer vedr. rekrutteringsarbeidet til partiet.
Hva er konsekvensen av en linje om å kun bygge organisasjon for profesjonelle militante i land som Tyskland, Sverige og Norge i 2019? Virkeligheten for oss er at tiden til de fleste unge kommunister blir kraftig minket når de kommer i etableringsfasen med jobb og barn. I virkeligheten avskjærer en den tallmessig største delen av proletariatet i å bli med. I virkeligheten vil de fleste erfarne kadre måtte velge mellom jobb og familie opp mot å fortsette som organiserte kommunister. Resultatet er en i bestefall vil stå igjen med en liten gruppe bestående av militante studenter, skoleungdom og folk som har falt ut, eller ikke kommet inn i arbeidslivet. Mest sannsynlig vil organisasjonen dø ut av seg selv på grunn av manglende erfaring og for lite rekruttering opp mot antallet som vil forsvinne over tid. Spesielt vanskelig blir det om en skal kombinerer målet om både være profesjonell militant revolusjonær med å jobbe i en stadig minkende nasjonal industri. Hvor mange finnes det som passerer dette nåløyet som her kreves for å kunne tilfredsstille kravene til medlemskap?
Det vi trenger er derimot et hav av forskjellig folk som bidrar på forskjellig måte i å bygge partiet. Vi trenger de erfarne kameratene som ikke lengre har like mye tid eller lyst til bli med på alle typer militante aksjoner. Det er mange oppgaver som trengs å løses for å bygge ett parti, og alle trenger ikke å være med på alt. Folk er forskjellige – partiet kan ikke bygges, og revolusjonen kan ikke ledes av en lite gruppe militant ungdom med begrensa erfaring og innsikt i hvordan proletariatet faktisk har det. I 1905 skjønte Lenin at partiet måtte lempe på kravene for opptak i partiet for å klare å få ett stort nok og sterkt nok parti til å lede revolusjonen.
De som babblar om “för mycket Peru”, “för mycket om andra länder och för lite om Tyskland” och till och med försöker använda Liebknechts revolutionära defeatistiska slagord “Huvudfienden är på hemmaplan” för att egentligen negliera den proletära internationalismen är exakt detta, demagoger, och som sådana är de ” arbetarklassens värsta fiender” och det är alla kamraters plikt att bekämpa sådana brottslingar.
Det er umulig å bygge ett kommunistparti uten at en retter på feil i prosessen. Det er umulig å rette på feil uten å ha ett klima hvor folk kan komme med kritikk uten å bli brennmerka som “arbeiderklassens verste fiender”. At forfatteren her mener at kammerater som kritiserer at det blir for mye vinkling på utenlandske saker på bekostning av innenlandske saker bør brennmerkes på denne måten er ett alvorlig faresignal. Enda verre blir det når denne artikkelen oversettes på flere språk og spres som god maoisme. Det gjør det ikke bedre at forfatteren her forsøker å legitimere seg bak at Lenin brukte slike harde ord mot faktiske demagoger i sin samtid.
Hva har dette med Gonzalo å gjøre?
Denne artikkelen er ikke ett angrep på Gonzalo. Gonzalo er en dyktig maoistisk teoretiker og den som framfor noen andre har bidratt i å oppsummere maosimen. Denne artikkelen er en del av ett oppgjør med puritanistisk venstreavvik som spres av flere mlm organisasjoner med Gonzalo som fane. Venstreavvik er akkurat like reaksjonære som høyreavvik, og må derfor også bekjempes.
Gonzalo stresset maoismens betydning i MLM. Puritanistene strekker det lengre, og vil på mekanisk vis konsekvent bruke den lange, tungvindte og svært lite pedagogiske “marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen”, framfor å bare skrive “maoismen”. Dette stikk i strid med Mao selv, som skrev enkelt og pedagogisk. Vi bør alltid prøve å skrive så enkelt og lettforståelig som mulig. Spesielt viktig er dette i vår utadrettede propaganda. Vår ideologi er ett verktøy for revolusjon. Ikke en hellig gral som skal blankpusses. Vi må bruke vårt verktøy så effektivt som mulig så vi får bygd de kommunistpartiene vi trenger for å få revolusjon. Revolusjonen kommer ikke av seg selv – den skapes av massene når den har en sterk ledelse som vet hva som må gjøres og evner å få oppslutning om det.
MLM thoughts 